Surrogati – menneskehandel sa du?

De første åpne homofile ble kjeftet på, spyttet på, glodd stygt på og ikke minst utsatt for trakassering. Dette gikk de igjennom fordi de trodde på noe, troen på å få være “meg selv.”

Det siste året har jeg oftere og oftere vært åpen om vårt ønske om å bruke surrogat for å kunne få barn. I mange sammenhenger har dette vekket avsky, sinne, kommentarer men også hyggelige tilbakemeldinger, og ikke minst mange vennlige spørsmål fordi kunnskapen er så liten rundt surrogati.

Senest for noen dager siden ringte min bestefar meg etter at jeg sendte han linken til et tidligere innlegg jeg har skrevet rundt vårt ønske om barn.

Han ringte fordi han lurte, han lurte på hva dette innebar. Hvordan foregår prosessen med surrogati? Kjøper man “full” pakke og bare venter på å få barnet levert? Hva må vi gjøre oppe i alt dette osv. Ja han turte, turte å stille de spørsmålene som kan høres dumme ut, og som sikkert av noen kan oppleves som negative men som av meg oppleves som utrolig befriende, fordi han turte å spørre spørsmålene som flere burde gjøre før de fordømmer andres handlinger.

Kvinneundertrykkende og egoist
Til sammenligning var jeg på et arrangement i høst der diskusjonen rundt surrogati kom opp og følelsene for enkelte tok helt overhånd. Jeg ble irettesatt av en kvinne, som jeg trodde var en partikollega men som tydeligvis mente noe helt annet om meg som person. Ikke var jeg bare kvinneundertrykkende, men jeg var faktisk et av de mest egoistiske menneskene hun noen gang hadde møtt, fordi jeg ønsket meg barn så mye at jeg så surrogati som den eneste muligheten.

Når jeg snudde på dette og spurte; “Men skjønner du at jeg føler det som diskriminerende når alt du trenger å ha er en livmor, så får du faktisk hjelp av staten til å få barn? Skjønner du dobbelheten i dette? Slik jeg opplever loven så har norske kvinner RETT til å få barn, men menn ikke har noen rettigheter annet enn å kunne stille opp som sæddonor!”

Dette var noe av det dummeste hun hadde hørt og viste bare hvor egoistisk jeg var, for ikke å snakke om at det som jeg ønsket å gjøre var ikke bare å bryte norsk lov gjennom å bruke surrogati, men jeg var til og med villig til å bryte menneskerettigheter gjennom å betale for menneskehandel av barn!?!

Det var da jeg datt ut av debatten. Menneskehandler for meg handler om helt andre ting. Det handler om ren utnyttig av mennesker for egen profitt, ja jeg ser viljen til å koble menneskehandel opp mot surrogati, men det er da virkelig ikke sånn at jeg sitter i Norge, fyller ut et skjema på nett og 9 måneder senere kommer det en baby fra FedEx som leveres på døren, med et kort som sier : Congrats, ur now a dad!

Når jeg foreslo at vi kunne åpne for nasjonal surrogati-system i Norge, der jeg mener at staten ikke skal betale for det så fikk jeg følgende argument tilbake: “Jaha, så du er for at de priviligerte skal kunne få barn siden de har penger!?!” -Nei det er jeg ikke, men hva med å åpne for surrogati innad i en familie da, slik at en søster kan bære fram barnet for sin homofile bror, eller ufrukbare søster?
“Ja igjen der seg du hvor egoistisk du er, du er for dette fordi du er så priviligert å ha noen i familien som er villige til å stille opp. Nå nei du, egoist er du, som bare tenker på deg selv. Hva med de som ikke har familie, de skal ikke få barn de da!?!”

Og her sluttet diskusjonen.

Surrogati – følelser og ønske om “normalitet”
Dessverre så slutter den ikke her. For det er slike argumenter jeg møter, spesielt fra andre kvinnelige skeive, som jeg jublet sammen med når retten til å få kunstig befruktning i Norge også for lesbiske ble vedtatt.

Dette handler ikke om at skeive skal stå sammen, eller om at surrogati er en kamp for homofile, for det er absolutt ikke en kamp for homofile. Majoriteten som benytter seg av surrogati hvert år er hetrofile par som ikke har andre muligheter. Ofte er det fordi kvinnen ikke kan bære fram barn selv, det har vært sykdom, man er for gammel til adopsjon osv.

Surrogati handler faktisk KUN om følelser. Ønsket om å få egne barn, på lik linje med de fleste andre som får barn, men som gjør det på den “enkle” måten ved å ha seg naken i en seng

Hverken jeg eller min kjære er guruer på hvordan surrogati fungerer, men det vi vet er at vi er opptatt av å ha en kjent eggdonor, ha kontakt med surrogaten og at en av oss bli biologisk pappa. Vi er opptatt av at vårt barn skal få de samme rettighetene som andre barn, de beste oppvekstvilkårene og to kjærlige og oppmerksomme fedre, slik som et barn har behov for og fortjener.

Er vi egoistiske? Ja klart vi er det. Vi er like egoistiske som alle andre mennesker som går til sengs for å få barn, som får hjelp av helsevesenet gjennom kunstig befruktning og like egoistiske som de som jobber i årevis før de får et adoptivbarn. Så egoistiske er vi også. Forskjellen er at vi trenger hjelp av en kvinne til å bære fram vårt barn. En kvonne som vi ønsker å ha kontakt med etter at barnet er født, fordi det kan være viktig for barnet når det vokser til, en kvinne som blir godt ivaretatt fø, under og etter at hun hjelper oss. En kvinne som er et eget individ og tar sine egne valg og som SELV velger å hjelpe Marius og Alex “in little Norway” til å få barn.

Hvor vi står i vår prosess er ikke det viktigste, men hvor lovverket står betyr noe:
- Sæd = betyr ikke spesielt mye, er jo bare svømmere
- Egg = rør dem ikke! Det helligste som finnes!
- en Kvinnes livmor = Helligere enn jomfu Maria selv. Om så kvinnen selv velger å hjelpe noen så gjør hun dette fordi Marius og Alex fra Norge har tvunget henne til dette! De er kvinneundertrykkere. Så det så!

Ja jeg setter det litt på spissen fordi det er slik jeg oppfatter debatten som går.

Helt til slutt så er det jo gledelig at 57% av de spurte i en undersøkelse er positive til surrogati. http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7284633

At undersøkelsen videre spør om man er positiv til å bruke kvinner fra fattige land som surrogater er litt flåsete, for det undergraver hva vi som “ønskeforeldre” faktisk er opptatt av. Alle de jeg har møtt som har benyttet seg av surrogat eller som er i prosessen/skal gjøre det er veldig opptatt av hvordan surrogatens rettigheter blir fulgt opp. Da med tanke på helse, forsikring, bolig, familie før, under og etter svangerskapet. Det er derfor mange velger USA, fordi enn så lenge er nok USA det landet som best ivaretar rettighetene til alle involverte parter, ikke bare oss som betaler for det!

Jeg har ikke fasiten på noe, men jeg skulle ønske at jeg og Alex kunne få barn uten å gjøre oss per definisjon kriminelle i prosessen.

P.S Til opplysning. Nei vi kan ikke adoptere barn. Jeg er, som ganske kjent, et barn av en rusmisbruker. Jeg har vært i barnevernet fram til jeg var 20 år og har valgt å ta imot hjelp fra psykolog slik at jeg ikke skulle risikere å få “senskader” på grunn av min oppvekst. Mao har jeg vært innenfor psykiatrien og er per definisjon utelukket som adopsjonsforelder.

Beklager for evt skrivefeil.